NBO er ikke en utredningsmetode eller diagnostisk skala; Den er ikke designet for å vurdere typisk eller utypisk atferd. Målet med NBO er å få frem barnets unike ressurser og støtte relasjonen mellom foreldre og barn.

NBO består av 18 atferd- og reflekselementer designet for å beskrive spedbarns fysiske, motoriske, sosiale kapasiteter og atferdstilstander. 15 av NBO-elementene kan du aktivt prøve ut, mens 3 av dem er globale oppsummeringselementer du foretar når du er ferdig med den aktive observasjonen av barnet.

Habituering (tilstand 2):

1. Habituering til lys (lommelykt)

2. Habituering til lyd (rangle)

Motoriske elementer (tilstand 4 og 5)

3. Muskeltonus: ben og armer

4. Søkerefleks

5. Sugerefleks

6. Griperefleks hånd

7. Skulder og nakketonus (dra opp i sittende)

8. Krabberefleks

Sosiale responsive elementer (tilstand 4)

9. Respons til ansikt og stemme

10. Visuell respons (til ansikt)

11. Orientering til stemme

12. Orientering til lyd (rangle)

13. Visuell følge av objekt (rød ball)

Global oppsummering

14. Gråt

15. Trøstbarhet

16. Atferds-regulering

17. Stressrespons: hudfarge, skjelving og skvetting

18. Aktivitetsnivå

Barnets tilstand avgjør hvilke elementer du starter med. Om barnet er i dyp søvn, vent å se til barnet endre tilstand. Når barnet befinner seg i lett søvn kan du observere habituering til lys og lyd. Er barnet våken, rolig og oppmerksom er det viktig å utføre de sosiale og responsive elementene før du begynner på de motoriske.

De globale elementene skal alltid være med i en observasjon og skal vurderes etter observasjonen.

1. Introduksjon

Skap en åpen og varm atmosfære sammen med foreldrene i den første fasen av NBO. Forsikre deg om at foreldrene har skjønt at NBO gjøres for å bli kjent med barnet og ikke er en utredning/vurdering for se etter skjevutvikling eller sykdom. Inviter begge foreldrene til å være aktivt med som dine partnere i håndtering og observasjon av barnet. Oppmuntre begge foreldrene til å stille spørsmål, dele tanker, bekymringer, positive oppdagelser og gleder knyttet til barnet og deres rolle som forelder. Anerkjenn foreldrenes ekspertise på sitt barn. Dersom andre betydningsfulle personer for foreldrene befinner seg i nærheten, inkluder disse også i observasjonen dersom det lar seg gjøre.

Tenk igjennom hvor alle sitter eller står (eks. rundt barnets seng) i forhold til hverandre, fordi disse tilsynelatende små «koreografiske» forberedelsene forteller hvordan dette møtet skal foregå og hvordan deltakerne forventes å samhandle med hverandre. Dersom far står i bakgrunnen så inviter han til å komme tettere på; alles observasjoner og informasjon er viktig her. Når en god tone er etablert og skuldrene er senket, er det nyttig å introdusere NBO med en generell beskrivelse av målene. For eksempel:

«I løpet av de neste minuttene vil vi lære så mye vi klarer om «Sara» (bruk barnets navn, det gjør det tydelig til en liten person). Det er ikke mange dager siden hun lå inne i din lune, varme mage, godt beskyttet fra sterkt lys, høye lyder, lukter, osv. Det er en stor overgang for henne, det krever en gradvis tilpasning. Vi kan nå se nærmere på hvordan hun forholder seg til mye av det nye som skjer rundt henne og med henne. La oss sammen observere hva «Sara» gjør når vi begynner å forstyrre henne lett mens hun ennå sover, eller når vi håndterer henne på ulike vis når hun er våken. På denne måten kan vi lære hvordan hun forholder seg til alt dette som er så nytt for henne. Vi vil lære mer om hvordan hun mestrer å være utenfor magen, hva som ennå er strevsomt for henne, og hvordan dere best kan støtte henne.»

Eller; «La oss sammen se hva Sara gjør når vi tar litt i henne og om vi forstyrrer henne litt. På denne måten kan vi lære hvordan hun reagerer på sin nye verden, hva som er strevsomt for henne, og hvordan vi kan hjelpe henne.»

Spør gjerne foreldrene hva de allerede har lært/observert hos barnet sitt. Svarene kan fungere som et utgangspunkt for påfølgende observasjoner. Spørsmål som f.eks.«Lille Sara er nå 10 dager gammel, det er ikke mye, samtidig betyr det at dere har vært foreldre for Sara i hele 240 timer (skaper ofte undring og latter). Hva har dere lagt merke til ved Sara så langt, hva er typisk for henne?» Lytt interessert til alt mor og far har å fortelle (ha et åpent og vennlig ansikt og gjenta gjerne noe av det de sier om «Sara»).

I læringsplattformen Canvas finner du en film om hvordan du kan introdusere NBO.

Forbered på gråt. Gråt er et veldig viktig tema og ønskes velkommen i en NBO. Her er flere ting du må huske på.

1. Forbered foreldrene før dere begynner med observasjonen at dersom «Sara» begynner å gråte vil det også inngå som del av det å bli kjent med «Sara» som person. Gråten er det sterkeste kommunikasjonssignalet som nyfødte har. Det er imidlertid ikke lett for noen i starten å forstå eller føle seg trygg på HVA spesifikt barnet prøver å fortelle med gråten, den forståelsen kommer etter hvert som man lærer hverandre mer å kjenne.
2. Nå er det også en gylden anledning til å spørre foreldrene hva det gjør med dem når barnet gråter. Spedbarnsgråten er laget slik at ingen er upåvirket (utforsk; blir de oppkavet, engstelige, er mor og far forskjellige på hvordan de reagerer og håndterer barnets gråt, hvordan kan de støtte hverandre, osv).
3. Fortell foreldrene at du vil være litt langsom eller treg på å ta opp «Sara» om hun gråter, men heller prøve litt mildere trøsteforsøk først for å se hvor mye som skal til før hun lar seg roe. Sjekk så om det høres ut som en grei plan før dere går videre.

2. Habituering (tilstand 1 og 2)

Begynn alltid med å observere og beundre det sovende barnet (ca.30-60 sek.). Dersom barnet sover lett, start med habituering.

Introduser habituering for foreldrene: La oss se hva som skjer når vi forstyrrer litt med en lysstråle forsiktig over ansiktet. Vi prøver sammen å legge merke til små og store bevegelser i ansiktet, i armer og ben, endringer i pust o.l.

Slik gjør du med lommelykten: Sveip lyset (20-30 cm) over barnets øyne for å se barnets reaksjon på forstyrrelsen. Gjenta etter 5 sekunder. Fortsett inntil maks 10 ganger og start alltid fra samme side.Om barnet ikke reagerer på lyskilden 2 ganger etter hverandre, er det tegn på at barnet har habituert til lyset, og du avslutter. Hvis barnet reagerer etter ti gjentakelser betyr det at barnet strever med å vende seg til forstyrrelsen og du avslutter.

Rangle: Om barnet sover fremdeles, fortsett med habituering til lyd. Rist ranglen rytmisk tre ganger ca. 20-30 cm fra barnet. Sannsynligvis vil barnet skvette. Gjenta ristingen av ranglen etter 5 sekunder. Forsøk å få mest mulig lik rytme og lyd på ranglen. Observer barnets responser. Gjenta ristingen opptil ti ganger så lenge det er responser å se. Om barnet ikke reagerer på lyden 2 ganger etter hverandre, har barnet habituert og du avslutter.

Dette kan du forklare til foreldrene etter habitueringselementene er utført:

Dersom habituering har skjedd: Beskriv det du observerte og fortell at barnet beskytter søvnen sin. Dette er en styrke barnet har. For eksempel «Sara har vist oss at hun etter hvert kjenner igjen lyset/lyden på ranglen selv når hun sover. Dette viser at hjernen hennes lagrer inntrykkene og sørger for at hun ganske raskt blir skjermet for de samme sanseinntrykkene når de ikke har veldig stor betydning. Vi har nå sett et eksempel på at hun har en effektiv hjerne som bidrar til at hun får beskyttet søvnen sin mot uvesentlige forstyrrelser. Sara har på et vis «lært» at hun ikke trenger å bry seg om lyset/lyden, og stenger den derfor ute. Sara beskytter søvnen sin».

Dersom habituering ikke har skjedd: Beskriv det du observerte og fortell at akkurat nå strevde barnet med å stenge lyden ute. Det er helt naturlig.

At barnet strever med å habituere kan handle om mange ting. Det kan være barnet er umodent og trenger at omgivelsene tilpasser seg, eller det kan handle om hvilken tilstand barnet er i akkurat her og nå. Om mulig vent med å snakke om tilpassing av omgivelsene til du er ferdig med hele observasjonen. Du trenger mer informasjon om Sara før vi kan dra den slutning at hun er vár for lyder og trenger skjerming. Reaksjonen må blant annet vurderes i lys av om hun kan være sulten, «utsovet» e.l.

I læringsplattformen Canvas finner du en film hvor habituering til lyd utføres.

Hvordan går vi videre? Om barnet er i en våken tilstand og er helt rolig, start med orientering til ansikt og stemme. Nyfødte er sjelden lenge i en våken og rolig tilstand. Sørg for å gi barnet godt med støtte og gjerne svøp henne inn i teppe (se nedenfor om fremgangsmåte).

Dersom barnet er døsig eller fortsatt sover, be på nytt foreldrene om tillatelse til å vekke henne varsomt ved å ta av dynen/teppe eller kle av klærne (avhenger av romtemperatur). Å se hvordan barnet tilpasser seg å bli avdekket, kledd av og eventuelt lagt over i ryggleie gir viktig informasjon til mor og far om hvordan barnet reagerer på taktil stimulering og endringer i temperatur.

For noen spedbarn, særlig premature, kan plassering i ryggleie være utfordrende og de kommer ut av balanse. Dette vil vi se ved utløsing av mororeflekser (slår ut med armene), og gynging/rulling fra side til side på stellebordet. Demonstrer hvordan ulike former for støtte bidrar til at barnet gjenvinner balanse i kroppen eller veiled foreldrene hvordan de selv kan gjøre dette, f.eks. la barnet gripe om din finger, samle armene tett mot brystet, støtte under føttene, svøpe, osv. Her kan du også sette ord på barnets egne forsøk på selvreguleringsstrategier mens barnet forsøker å bevare balansen/roen, eller å innhente seg om det mister balanse.

3. Motoriske elementer (tilstand 3, 4 eller 5)

Introduser motorikk til foreldrene: La oss se hva som skjer når jeg tar litt på Sara. Vi kan få et innblikk i når noe blir for mye for henne, når hun trenger en pause eller hvordan støtte henne.

I hvert motorisk element beskriv barnets reaksjon, og kontinuerlig overvåk barnets respons på håndteringen; hvor mye hun gråter, hvor lett hun blir overveldet og hvor lett hun kan trøstes. Dette gir innsikt i barnets terskler for stimulering. Barnets autonome reaksjoner sees gjennom observasjon av antall fargeendringer, skjelvinger og skvettinger eller variasjon i pustemønster.

Muskeltonus 

Kjenn først på muskeltonus i barnets armer og ben (snakk gjerne anerkjennende til barnet). Tonus i beina observeres ved å holde i anklene/legger og bøye beina opp mot magen og strekke de forsiktig ut, men ikke helt (pass på hofter). Dette gjentas to ganger.

Halvt utstrukket slipper du bena raskt og de vil oftest «sprette»/dra seg sammen tilbake mot magen. Refleksen er utløst.

 

Tonus i armer observeres ved å føre barnets hender opp mot ørene og ned mot sidene av magen to ganger, så slippes hendene raskt når de er nederst ved hoftene. Underarmene «spretter» vanligvis tilbake mot brystet/hodet; refleksen er utløst.

Forklaring: I begynnelsen vil barn foretrekke å ligge i fosterstilling. Å ”folde seg ut” og bli vant med å ligge flatt tar litt tid og er en del av tilpassingen til livet utenfor livmoren. Foreldrene kan støtte barnets motoriske utvikling med å gi god støtte rundt barnet i begynnelsen og stadig observere hvor mye barnet tåler av å ligge uten støtte. Her vil dine observasjoner av barnets autonome system gi god informasjon til foreldrene av når barnet strever.

Søke og sugerefleks

Søkerefleks utløses ved å stryke med en finger på barnets kinn rett ved munnviken. Responsen hos barnet er å åpne munnen, krølle tungen og snu hodet mot siden du stimulerer.

 

Sugerefleks utløses ved at du tilbyr en finger inn i munnen og kjenner på barnets sugeteknikk (bruk hanske). Plasser den myke delen av fingeren din mot barnets gane. Beskriv barnets styrke og rytme i suget. Mødre kan vanligvis informere om både søke og sugerefleks. Inviter henne til å beskrive kraft, rytme og svelgebevegelser hos barnet og hvordan hun opplever ammingen/flaskematingen.

Forklaring: Søkerefleksen reduseres i slutten av den første måneden ettersom barnet begynner å få mer kontroll og vender hodet frivillig. Nyfødte skal etter fødselen utvikle et mønster i sin sugeteknikk; suge/svelge/puste. Om mønsteret er ukoordinert resulterer det ofte i svakt sug og ineffektiv melketransport. Barnets sugerefleks pleier å bli erstattet av frivillig suging etter omtrent 4 måneder.

Griperefleks 

Kjenn på barnets griperefleks ved å legge en finger inni hånden til barnet. Pass på at du ikke tar på utsiden av hånden samtidig, da utløser du en refleks som åpner hånden. Beskriv barnets gripestyrke. La mor og far eller omsorgspersoner få prøve det samme.

Forklaring: Dette gir en mulighet for å snakke om barnets behov for kontakt. Foreldrene kan oppleve denne griperesponsen fra barnets side som en sterk bekreftelse på at barnet ønsker å være nær. Berøring og fysisk kontakt er essensielt for barnets sensomotoriske utvikling og for barnets emosjonelle og fysiske vekst. Berøring fremmer barnets responsivitet. Griperefleksen kan bli mindre intens i løpet av de første dagene og er best observert i våken tilstand. Noen spedbarn er i stand til å bruke griperefleksen til å holde om noe, for eksempel en smokk eller en tåteflaske i posisjon og dette gjør det lettere å suge. Griperefleksen forsvinner etter ca. 3 måneder.

Dra opp i sittende

La barnet ligge i ryggleie og sørg for at hodet er i midtstilling. Hold tomlene dine inn i håndflaten til barnet og hendene dine rundt barnets håndledd/underarm og trekk barnet sakte opp i sittende. Legg nå merke til om hodet henger eller om dette mobiliserer styrke i nakken og hvor godt barnet kan dra hodet sitt mot og gjennom midtlinjen. Det kan bli nødvendig at du holder en hånd bak hodet til barnet om hodet henger mye, eller om foreldrene er bekymret. Pass på at barnets overkropp er litt fremoverbøyd i den sittende stillingen.Om barnet henger med hodet fremover når det er satt opp i sittende, prøv å snakke oppmuntrende til barnet, med lys og hyggelig stemme. Dette kan få barnet til å løfte hodet sitt for å se på deg.

 

Støtt hodet når du legger barnet ned igjen. Gi barnet tid når du legger det ned, og se etter hvilke reaksjoner barnet har etter at du har gjort dette.

Forklaring: Å holde hodet er en utfordring barnet må mestre før de går videre i den motoriske utviklingen. Her MÅ du understreke at det ikke er anbefalt å gjøre dette selv hjemme. Dersom du møter sårbare familier, hvor du er usikker på om dette tas til følge, skal du ikke gjøre dette elementet. Å bli dratt opp i sittende har ofte også en annen funksjon. Barnet kan bli våken og aktivert av det, så et døsig barn kan våkne og bli klar for sosial interaksjon. Et våkent barn kan bli aktivert og fremvise autonome reaksjoner som blir synlig for deg og foreldrene, som er naturlig å beskrive.

Krabberefleks

Krabberefleksen observeres ved å legge barnet på magen. Legg barnet forsiktig ned med hodet i midtleie og hendene fritt foran eller hendene langs siden på kroppen. Pass på at hendene ikke er under magen. Observer barnets reaksjon på å bli lagt i mageleie og beskriv reaksjonene, eks.  1) å løfte hodet, nese og kinn fra overflaten, 2) å snu hodet til siden. Noen barn kryper spontant ved å bruke beina og hendene. Du kan også presse håndflaten mot barnets fotblad for å utløse krabberefleksen. Hos mange barn vil dette gjøre at barnet forflytter seg i byks fremover, så vær obs på hvor barnet ligger.

  

Forklaring: Her kan du vise i hvilken grad barnet sikrer frie luftveier. «Se hvordan hun selv sørger for å få nok luft slik at hun kan puste fritt og uanstrengt». Dette er svært viktig informasjon for alle foreldre, redsel for krybbedød er ikke uvanlig.

Dette elementet gir også mulighet for å drøfte sikring av barnet på stellebordet og verdien av tid i mageleie for barnets motoriske utvikling når barnet er våkent. Så lenge barnet ikke sover og foreldrene er hos barnet, kan barnet ligge i mageleie, gjerne oppå mor eller fars bryst. Da kombinerer de kos og litt trim.  Refleksene i mageleie fremmer barnets motoriske utvikling og kan stimulere barnets strev med selvregulering. Barnets muskeltonusrespons er sterkere i de første dagene etter fødsel, siden en bøyd positur er dominerende, men den er til stede gjennom hele nyfødtperioden.

4. Sosiale responsive elementer (i tilstand 4)

Legg barnet i støttet ryggleie (30 graders vertikal posisjon med hode i midtleie), så det ligger behagelig.

Visuell respons til ansikt og stemme: Få øyekontakt med barnet ved hjelp av blikk og evt. stemme, og beveg hodet ditt sakte fra midten til sidene. Stopp når barnets oppmerksomhet glipper og begynn på nytt igjen når du får barnets oppmerksomhet. Sitt på en måte som gjør at foreldrene kan se barnets ansikt og blikk. Unngå brå bevegelser. Dersom mor eller far sitter med barnet kan du veilede dem i å gjøre denne øvelsen. Om barnet er søvnig kan du prøve å vugge det vestibulært. Om barnet er urolig, start med å roe og trøste barnet. Kanskje bør barnet svøpes for å hindre generelle bevegelser og hjelpe barnet til å bruke energien sin på å være i kontakt.

Beskriv barnets atferd til foreldrene og påpek at dette ofte ikke skjer uten at det koster den nyfødte en del ekstra energi og anstrengelser, beskriv følgende:

1. Endring i pust, slik som pauser, sakte eller rask pust.
2. Økning eller reduksjon i aktivitetsnivå.
3. Endring i ansiktsuttrykk, inkludert å lysne opp og sperre opp øynene.
4. Evnen til å være rolig og fokusere på ansiktet ditt eller mor/far sitt.
5. At barnet følger med øyne og hodebevegelse, både vertikalt og horisontalt, i tillegg til kvaliteten på følgeresponsen.

Forklaring: Menneskets ansikt er den viktigste stimulus i den nyfødtes visuelle verden. Nyfødte kan fokusere og visuelt følge stimuli, har visse preferanser og er sensitiv for blikk fra fødselen av. Mange barn viser evne til å foretrekke foreldrenes ansikt og kan til og med diskriminere foreldres ansikt fra en fremmed. Vi bruker denne preferansen til å «vanne tilknytningssystemet», ved å gjøre foreldrene oppmerksom på at barnet gjenkjenner dem og foretrekker å «se på mammas/pappas gode ansikt». Barnet bruker blikket til å regulere sin indre tilstand, men også til å signalisere om hun er klar for å være med i et samspill. Å se vekk er et tegn på at barnet trenger en pause fra samspill. Om du venter litt, kommer barnet kanskje tilbake og vil fortsette kontakten.

Orientering mot stemme og rangle: Plasser deg selv utenfor barnets synsfelt, ned på siden av barnet (20-30 cm fra øret) og snakk til barnet. Se barnets reaksjon. Du kan også be mor eller far å snakke til barnet, og observere at barnet reagerer på forelderens stemme og kanskje snur seg mot mor/far og får øyekontakt. Gi barnet god tid.

 

Ranglen brukes til å observere barnets respons til en ikke-menneskelig lyd. Hold ranglen 20-30 cm fra barnets øre, og lag lyder med ranglen for å vekke barnets nysgjerrighet. Varier lyden, hold den konstant og myk så barnet ikke skvetter.

Forklaring: Hørsel er et av barnets viktigste sanser. Gjennom hørselen kan barnet erfare språk og musikk, som begge er viktige stimuli intellektuelt og emosjonelt. Hørsel, berøring, lukt og syn har stor betydning i å etablere det emosjonelle båndet mellom forelder og barn. Mødre pleier intuitivt å bruke høyere toneleie når de snakker med barnet sitt, som om de er predisponert for å snakke til spedbarn i en tonal frekvens og tempo som nyfødte mest sannsynlig er oppmerksom mot. Spedbarn responderer åpenbart bedre på denne høyfrekvente stemmen enn noe annen auditiv stimulus og syns å gjenkjenne og foretrekke morens stemme.

Visuell følge av rød ball: Den røde ballen brukes for å se barnets respons og fokus på et syns stimuli. Svøp barnet i et teppe for å gi maksimal støtte om nødvendig. Hold barnet i ryggleie og hodet i midtstilling. Gi barnet en mulighet til å fokusere på ballen fra en distanse på rundt 25 – 30 cm før du beveger den sakte til siden, mens du passer på at barnet holder fokus på ballen. Barnet må ha fått fokus på ballen i 1 – 2 sekunder før du beveger ballen til siden. Deretter drar du spedbarnets blikk, som en magnet, mens du sørger for at ballen er innen barnets visuelle rekkevidde hele tiden. Inviter foreldrene til å legge merke til tegn som tyder på at det begynner å bli for anstrengende for barnet.

Forklaring: Du kan hjelpe foreldrene med å gjenkjenne både tegn på tilgjengelighet når barnet er klar for stimulering og tegn på tilbaketrekking og overstimulering. For mye stimuli kan overvelde barnets voksende oppmerksomhetssystem, både fra overstimulerende samspill og for mange leker eller skjermer i barnets synsfelt. Spedbarn har fremdeles vanskelig for å trekke seg tilbake fra stimuli og kan fiksere på det i stedet, som kan slite ut barnets system og hemme barnets evne til å utvikle robuste perioder av sosial tilgjengelighet.

Dette er slutten på den formelle observasjonen ved bruk at de 15 aktive observasjons- elementene. Nå kan barnet plasseres i armene til mor eller far (om hun ikke allerede er der)  og dersom barnet ikke er for trøtt og sliten kan du spørre foreldrene om de vil prøve ementene, og veilede dem gjennom det. Dette kan gi deg en utmerket mulighet til å engasjere foreldrene i å utløse barnets respons samtidig som de er oppmerksomme på tegn på overstimulering og lar seg veilede av disse signalene fra barnet selv.

5. Global oppsummering

Resten av NBO elementene er globale oppsummeringspunkter og brukes til å oppsummere spedbarnets atferd på tvers av atferdsområdene og kan brukes til å finpusse vår forståelse av barnets temperament og individualitet. Av alle disse atferdene er det gråt som kan være mest fremtredende for nye foreldre.

Atferdsregulering: I løpet av NBO gjennomgangen registrerer og vurderer du på hvilken måte barnet beveger seg mellom de ulike tilstandene og hvor lenge og med hvilken innsats hun klarer å holde seg i de ulike tilstandene. Et barn som beveger seg rolig og forutsigbart fra søvn til våkentilstand, som går fra tilstand 5 urolig våken til tilstand 6 gråt er lettere å forstå og ha omsorg for. Et barn som beveger seg urolig mellom tilstander, hvor det er vanskelig å vurdere hvilken tilstand det er i, og som aldri holder seg særlig lenge i en tilstand er vanskeligere å forstå og derfor også vanskeligere å trøste og regulere.

Stressrespons: I løpet av NBO gjennomgangen registrerer du skifter av hudfarge, skjelving og skvetting hos barnet for å få informasjon om barnet strever med sitt autonome system. Legg også merke til om barnet gulper, nyser eller hikker. Alle disse er tegn på at barnet strever og trenger støtte og roligere håndtering.

Aktivitetsnivå: Du vurderer barnets aktivitetsnivå ved å observere om barnets bevegelser er myke og varierte eller rykkete og statiske. Ett barn kan vise begge deler; legg derfor merke til når barnets bevegelser endrer seg og hvor lenge det har myke eller rykkete bevegelser. Se etter om barnets spontane aktiviteter er forstyrrende for barnet, og hvor lite eller mye støtte hun trenger fra andre til å være i kontakt og respondere på omgivelsene. Les mer om regulering og aktivitet i modul 2 barnets språk og i modul 5 inneholder en grundig gjennomgang av spedbarns utvikling av selvregulering.

 

 

Gråt og trøstbarhet: Gråt er den viktigste kommunikasjonsformen spedbarnet har. Du skal alltid ta gråt på alvor og med den aller største respekt, både for barnet og for foreldrene. Biologisk er vi innstilt på ikke å tåle spedbarns gråt; det er en alarm for de aller fleste foreldre, og særlig for deres eget barns gråtelyd. I NBO er det velkomment at barnet gråter nettopp fordi det er et så viktig kommunikasjonssignal. Når du introduserer NBO for foreldrene før de starter NBO-gjennomgangen, presiserer du at barnet kan komme til å gråte. Du kan gjerne spørre om det er greit for foreldrene at barnet gråter noen sekunder før vi trøster henne for å se hva hun gjør for å trøste seg selv og hvilken respons hun har på din trøstemanøver. Om foreldrene ikke gir tillatelse til at de kan observere barnet gråte noen sekunder før man trøster, vil du alltid trøste barnet med en gang. I begge tilfeller, kan det være en nyttig å spørre om hvordan det føles for foreldrene når barnet gråter.

Når barnet starter å gråte skal du vente litt med å trøste det, i opptil 10 sekunder. Dette gjøres med varme og ro. Det ligger ikke en kulde eller avvising bak å holde litt an før man trøster – det er en god grunn til å vente litt. Du venter fordi du lytter til gråten og ønsker å se hva barnet gjør for å trøste seg selv, og bemerke det til foreldrene som en styrke barnet har. Deretter skal du starte med første steg i trøstetrappen, og se hva som hjelper barnet.

Gråt gir dere en sjanse til å høre på kvaliteten på gråten: Er det en solid, kraftig og robust gråt, eller er den svak og skrøpelig? Du bør legge merke til hva som ledet barnet til gråt: Når skjedde det? Var det tidlig, og etter få forstyrrelser fra omgivelsene, eller var det på slutten av NBO når barnet har vært håndtert en del og har fått mye stimulering? En av tingene klinkeren vil kunne observere er barnets terskel for stress (dvs. hennes toleranse for stimuli): Hvor lett blir barnet stresset, eller hvor mye kan barnet håndtere uten å bli oppkavet? Var oppbyggingen mot gråten gradvis eller rask?

Beskrive både gråt og sutring i form av:

1) Start av episode

2) Variasjon og tonehøyde

3) Harmonisk kvalitet

4) Mønster eller rytme

Trøstetrappen: Dersom barnet begynner å gråte, kan du vente i maks 10 sekunder til barnet er helt tydelig i tilstand 6. Du begynner deretter en serie med steg for å se hvordan barnet best kan blir rolig.

• Du begynner med å se på og snakke til barnet, uten å ta henne opp, for å se om hun kan gjøre bruk av ditt ansikt og stemme for å roe seg ned. Dette fortsetter i 5-10 sekunder for å se om det virker.
• Om barnet fremdeles gråter, kan du plassere hånden sin på barnets mage samtidig som du snakker til henne, for å se om dette lykkes.
• Om dette ikke hjelper, holder du støttende og rolig om barnets armer og ben.
• Det neste steget er å ta barnet opp og holde henne
• Om barnet fremdeles gråter, gynges barnet.
• Om dette ikke fungerer, prøver du å gi henne en narresmokk.

Hvis derimot barnet viser en indikasjon på å bringe hånden eller tommelen inn i munnen, bør du gi barnet tid til å se om hun bruker denne manøveren til å organisere seg selv. Noen barn klarer å regulere seg ved hjelp av kroppsbevegelser eller bare ved å stirre på en visuelt stimulus i omgivelsene.